Kan en person fortsatt leke gjemsel med barna sine uten å stille seg og sørge over hvem de var før de visste bedre?

Barnet som bygger et tårn, sørger ikke over gulvet. Du ankom med det buddhismen kaller vitne-selvet — det overvåkende bevisstheten som ser deg le, ser deg sørge over latteren, og tar feil når den tar sin egen fortelling for dybde. Dette er ikke akkumulert visdom; det er vedlegg kledd i visdommens drakt. Rommet inneholder allerede alt som trengs: små hender, lyst ødeleggelse, ettermiddagslys i en særskilt vinkel. Selvet du sørger over, ble også konstruert. Det du er nå, er også konstruert. Begge er forgjengeliges formasjoner som oppstår i bevissthet. Drakelydene blir ikke mindre av å vite dette — de blir frigjort. Tårnet faller. Barnet ler. Det finnes ingen vakter til stede som er mer virkelig enn det fallende.

“I nybegynnerens sinn finnes det mange muligheter, men i ekspertens sinn er det få.”

— Shunryu Suzuki, Zen Mind, Beginner's Mind

Brødet brutt på et lite kjøkkenbord, blokkbygget bygget klokken fire om ettermiddagen på en tirsdag — kristendommen ber deg ikke om å løse opp sorgen før du kneler på det gulvet. Den ber deg om å gjenkjenne kneling som holdningen der riket kommer. Det tidligere selvet ditt måtte dø; det er ikke metafor men doktrin. Graven er ikke en omvei. Personen som lekte uten kunnskap var ikke mer hellighet — de var bare tidligere, og tidligere er ikke det samme som helt. Det du kaller sorg, kaller kristendommen det riktige svar på død, som alltid går foran det nye. Du spiller ikke gjemsel i det stuen. Du deltar i et mønster eldre enn leken: nedstigning først, så svinger døren seg opp innenfra.

“Med mindre et hvetekorn faller i jorden og dør, blir det alene; men hvis det dør, bærer det mye frukt.”

— Joh 12:24, ESV

Eksistensialisme har lite tålmodighet for sentimentaliteten rundt tapte selver, fordi den benekter at den tidligere versjonen var mer autentisk deg — den var bare tidligere. Du var mindre informert, ikke mer tilstede. Sorgen posisjonerer uvitenhet som uskyld og kaller det tap, noe som er en historie du velger å fortelle, ikke et faktum rommet inneholder. Barnet ditt spiller ikke med personen du var; barnet ditt spiller med hånden som dukket opp i dag, på dette spesifikke gulvet, i dette lyset. Den hånden er et valg du gjorde. Sartres poeng var aldri at nåværende øyeblikk er smertefritt — det var at frihetsangsten er beviset på at du fortsatt velger. Sorgen er virkelig. Å gjøre den obligatorisk, er fiksjonen.

“Mennesket er ingenting annet enn det det gjør av seg selv.”

— Jean-Paul Sartre, Existentialism Is a Humanism

Sufismen vil ikke la deg ramme dette som skade. Selvet du sørger over, var en slør — ikke et dyrebart objekt men en hindring mellom deg og det Rumi kaller rørkanten, opprinnelsen rørkanten husker selv mens den leker. Den Elskede river ikke slør som straff; rivingen er selve kjærligheten, som er for stor for den dekkede formen. Det du erfarer som sorg på det gulvet, barnets små hand som leder leketøyhesten over teppet, er det sufismen navngir separasjonens musikk — som er det samme som tilbakekjenningens musikk. Rørkanten gråter fordi den blir spilt. Graten og musikken er ikke to hendelser. Du er ikke en forminsket person som spiller et barnespill. Du er et blåsinstrument som oppdager hva det ble laget for å gjøre.

“Lytt til rørkanten, hvordan den forteller en historie om separasjoner.”

— Rumi, Masnavi, Bok I, åpningsvers

Camus lover ikke at sorgen løses. Han lover noe merkelig: at personen som kjenner det absurde og handler likevel, er mer levende enn personen som handlet fra uvitenhet. Du løfter gafelen over den tomme platen. Du lager den spesifikke lyden barnet ditt trenger. Et eller annet sted i brystet ditt ser det gamle selvet på og dør ikke og sier ikke noe. Absurdisme navngir den stillheten ikke som sår men som klarhet — du ser det fulle omfanget av det du gjør og du gjør det likevel, ikke fordi det løses opp i betydning men fordi gjøringen er det eneste ærlige trekket igjen. Sisyfus blir ikke frelst. Han blir heller ikke brutt. Han er på gulvet klokken fire om ettermiddagen på en tirsdag, og Camus insisterer på at vi må forestille oss ham fullt tilstede.

“Man må forestille seg Sisyfus lykkelig.”

— Albert Camus, The Myth of Sisyphus