Kan en person bruke humor til å overleve en forferdelig jobb uten å bli noen som bare overlever ting?

Diogenes overlevde ikke markedsplassen — han gjorde markedsplassen absurd slik at han kunne forbli fri inne i den. Det er en forskjell. Humor rettet mot utholdenhet er en halskjede med bjeller, og brukeren rister den og kaller lyden musikk. Vitsen du gjør klokken to for å komme deg gjennom til fem klokken tilhører institusjonen mer enn den tilhører deg; det er det institusjonen tillater i stedet for en exit. Spørsmålet er ikke om humor er det siste frie i et rom som eier timene dine — det er det. Spørsmålet er om en fri ting, utøvd i tjeneste av å bli værende, fortsatt er fri. Å overleve er ikke å leve. Zyniker spør ikke hvordan man overlever det dårlige rommet. Han hukrer i det til rommet blir punchline-en, så går han ut.

“Han har mest som er mest fornøyd med minst.”

— Diogenes fra Sinope, som registrert av Diogenes Laërtius

Premisset i spørsmålet inneholder sin egen forvirring. Det forutsetter et fast selv — en essensiell person — som risikerer å bli langsomt skrapt ut av fluorlys og meningsløse agendaer, og som kanskje kunne bruke humor til å forsvare det som gjenstår. Men det selvet er fiksjonen lidelsen er bygget på. Når en latter oppstår uoppfordret midt i et forferdelig møte, ikke som taktikk men som enkel respons, etterlater den ingen restriksjoner. Den beskytter ikke noen. Det er ikke rustning fordi det ikke er noen kropp den dekker. Latteren som oppstår fra genuint letthet ber om ingenting — ikke validering, ikke bevis på utholdenhet, ikke den små tilfredsstillelsen av å ha overlevd en tirsdag til. Det er bare vær. Den som ser etter hva latteren gjør for dem har allerede mistet den.

“Til sist er det bare tre ting som betyr noe: hvor mye du elsket, hvor mildt du levde, og hvor grasiøst du slapp taket.”

— Tilskrevet den buddhistische tradisjonen

Det fins en latter du velger — en liten, bevisst handling av forfatterskapet inne i en dag som ellers skriver deg — og det fins en latter som valgte deg, på samme måte som en refleks fyres før sinnet ankommer. Den første er en påstand. Den andre er en bedøvelse. Begge kan se identiske ut fra utsiden; begge kan innebære samme vittighet om samme ødelagte kopimaskinen. Forskjellen er helt og holdent innvendig og helt og holdent følgefull. Humor som du falt inn i er nummenhet iført et mer sjarmerende ansikt. Prøven er ikke om du ler, men om du fortsatt er til stede i rommet når du gjør det — om vitsen er en måte å være der mer fullstendig eller en måte å gå noe annet sted mens kroppen din blir værende ved pulten, stempel inn, stempel ut, uten å etterlate fingeravtrykk.

“Mennesket er dømt til å være fritt.”

— Jean-Paul Sartre, Eksistensialisme er et humanisme

Bhagavad Gita råder ikke til nummenhet, og den råder ikke til lidelse. Den råder til handling uten vedknyttelse til handlingens frukt — som betyr, brukt her, at du kan le fullt og helt av romets absurditet uten å bruke latteren til å bevise noe om din egen utholdenhet. Når latteren blir bevis — jeg overlevde dette, jeg er fortsatt intakt, jeg har ikke blitt knust — har den blitt til vedheft, og vedheft er roten til forringelse. Krishnas fløyte hamstrer ikke sangen som bevis på at musikken hendte. Vitsen som tilbys uten å se hva den gjør for deg er vitsen som passerer deg rent. Vitsen som grep som overlevelsesstrategi er allerede et lite nederlag kledd i seier.

“La riktig gjerning være ditt motiv, ikke frukten som kommer fra det.”

— Bhagavad Gita 2.47

Det finnes en sekvens som betyr noe. Hvis nektelsen kommer først — en ren, privat, uannonsert nektelse av å la klokken fire-møtet stå som målet for ett liv — da tilhører latteren som følger den som lo. Det er opprør. Det er Sisyfos på vei ned bakken igjen, grinende, fordi steinen har allerede blitt fratadd sin myndighet. Men når latteren går foran nektelsen, eller erstatter den, har noe gått galt: humoren er ikke lenger følget av gjøren, den erstatter det. For tre år siden skjer denne erstatningen stille. Vitsen begynner å gjøre noe du ikke tillot. Den begynner å gjøre tirsdag tålelig, og tålelig tirsdag begynner å se ut som nok, og nok begynner å se ut som et liv. Det er ikke et liv. Oppstå først. Så le.

“Man må tenke seg Sisyfos lykkelig.”

— Albert Camus, Myten om Sisyfos