Hvorfor svømmer laks tilbake for å dø nøyaktig der de ble født, og bør vi beundre det eller føle sympati med dem?

Laksen­s retur er ikke heroisk — den er mekanisk, noe som er nettopp det som gjør den til et ubehagelig speil. Du, som står på bredden, er tingen med problemet: du våknet i morges til en dag som kunne gå i tyve retninger, og du lot den sannsynligvis drive. Laksen følger en elv som er skrevet inn i kjøttet hennes. Du har ingen slik elv. Det er både din skrekk og din eneste virkelige eiendom — det uvalgbare livet er bare biologi i menneskelig drakt. Å beundre laksen er en omgåelse. Å føle sympati med den er projeksjon. Det som laksen­s død faktisk krever av deg, er vanskeligere enn begge deler: en redegjørelse for hva du gjorde med friheten den aldri hadde.

“Eksistensen går før essensen.”

— Jean-Paul Sartre, Existentialism Is a Humanism

Se beundringen oppstå, så se den klenge. Se sympati­en oppstå, og se den klenge på en annen måte. Begge følelsene er selvbiografi — din sult etter en historie der opprinnelse er meningsfull, der stedet som laget deg fortsatt holder formen din inne i seg. Det som beveger seg oppover strømmen, er en sammenflytning av forhold: trykk, lukt, temperatur, kroppens gamle kjemi. Det som sprer seg på grusleiet, er det samme. Vi klistrer ordet 'laks' over denne bevegelsen og sørger over dens slutt som om ordet var tingen. Elven husker ikke. Det er ikke en tragedie elven holder tilbake fra deg. Det er hva elver er.

“I det seende er det bare det seende. I det hørte, bare det hørte.”

— Udana 1.10, Pali Canon

Her er en skapning som ikke bar noe CV, søkte aldri godkjenning for sitt formål, brukte seg selv helt opp på det ene den var konstruert til å gjøre, og sluttet rent når det var gjort. Du står i en dyr frakk i oktober, kjører førti minutter hver morgen til et fluorescerende rom som lukter av oppvarmet ambisjon, bruker de beste tiårene av ditt korte dyreliv på å framstille travelheten for mennesker som ikke kommer til å huske navnet ditt om tjue år — og du spør om du skal føle sympati med laksen. Laksen framstilte ikke retursen. Den gjorde ingen kunngjøring. Den optimaliserte ikke ruten. Den gikk. Det er hele filosofien. Resten er vær.

“Jeg er borger av verden.”

— Diogenes fra Sinope, som registrert i Diogenes Laërtius, Lives of the Eminent Philosophers

Før laksen kjente kaldt vann, var retursen allerede innskrevet — i kjøttet, i kjemien, i den fastsatte tiden som Allah satte før den første elven carved sin dal. Dette er ikke fatalisme kledd i tro; det er gjenkjennelsen av at underkastelse og oppfyllelse er den samme bevegelse sett fra ulike breddekanter. Troende vender seg mot Mekka i mørket av noe eldre enn minne — qiblaen presset inn i hjertet før hjertet forstod retning. Laksen vender seg mot grusleiet på samme måte. Ingen velger. Begge oppfyller. Å kalle dette barmhjertig, er å kalle halvmånen barmhjertig fordi den følger sin bue. Buen var poenget.

“Hver sjel skal smake død, og du skal få din lønn fullt ut bare på Oppstandelsens dag.”

— Quran 3:185

Elven tilbød ingen belønning for retursen. Strømmen løp imot dem. Bjørner ventet ved grunnlingen. Kroppen sa gå, og kroppen mente det med en vold som ikke hadde noe med håp eller vane eller den rimelige forventningen om et varmt mottak å gjøre. Dette er ikke edelt — Camus sa aldri at det absurde var edelt. Han sa det var ærlig, noe som er vanskeligere. Noen morgener ringer alarmen og dagen annonserer allerede sin pris før du har stått opp, og du står opp likevel — ikke fordi du har resonnert deg til det, ikke fordi du tror det fører noen plass, men fordi noe i deg fortsatt beveger seg. Det er ikke tragedie. Det er et liv som nektet å vente på at universet skulle gjøre det verdt å leve først.

“Man må tenke seg Sisyfos lykkelig.”

— Albert Camus, The Myth of Sisyphus