Er fri vilje en illusjon?

Advaita Vedanta argumenterer ikke for at din vilje er ufri. Den argumenterer for at det ikke finnes noen separat «du» som frihet eller determinisme kunne gjelde for. Følelsen av å være en handlende er selv et tilfelle av feilaktig identitet. Handlinger oppstår; tanker oppstår; beslutninger oppstår. De oppstår i bevissthet på samme måte som vær oppstår på en himmel. Himmelen er ikke fri eller ufri med hensyn til været. Den er ganske enkelt feltet der været viser seg. Ramana Maharshis instruksjon var nådeløs: finn den som tenker tanken. Du vil ikke finne den. Det som gjenstår er det som alltid allerede var fritt.

“Hvem er den som spør?”

— Ramana Maharshi

Islam holder det som ser ut som, for utenforstående, som et paradoks: qadar, det guddommelige dekret, omfatter alt som skal bli, og likevel er mennesker moralsk ansvarlige for det de gjør. Koranen løser spenningen ikke nøyaktig. Den insisterer bare på begge sannheter. Valget ditt er ditt. Ansvarligheten din er din. Og likevel skjer ingenting utenfor Allahs kunnskap, fordi Allah er utenfor tiden på samme måte som du er utenfor en bok du leser. Løsningen er ikke filosofisk. Den er praktisk: handle som om hvert valg betyr noe, fordi hvert valg betyr noe, og la mysteriet fra det større rammeverket forbli et mysterium.

“Sannerlig, Allah vil ikke endre tilstanden til et folk inntil de endrer det som er i seg selv.”

— Koranen 13:11

Sartre mente dømt. Frihet er for eksistensialisten ikke en gave. Det er en dom. Det finnes ingen fast menneskelig essens som venter på å utfolde seg, ingen skjebne, ingen manus. Du er ikke annet enn summen av det du har gjort — og det du har gjort var ikke tvunget. Forsøket på å unngå dette — å si «jeg hadde ingen valg», «jeg måtte», «det var ikke egentlig jeg» — Sartre kaller mauvaise foi, dårlig tro. Det er løgnen vi forteller oss selv for å unngå svimmelheten ved å være helt ansvarlig. Han har ikke medfølelse med deg for dette. Han tror du har prøvd å unnslippe det eneste som gjør deg menneskelig.

“Mennesket er dømt til å være fritt; fordi når det først er kastet inn i verden, er det ansvarlig for alt det gjør.”

— Jean-Paul Sartre

Stoikerne trakk grensen på et veldig spesifikt sted. Hendelser ligger utenfor din kontroll — andre menneskers oppførsel, været, kroppens aldring, økonomien. Men fakultetet for samtykke — om du er enig i at en gitt hendelse er en katastrofe, om du lar den styre ditt styrende fakultet — det er ditt. Ingen tyran kan ta det fra deg. Epiktetus, en tidligere slave, bygde hele sin filosofi på denne distinksjonen. Du er ikke fri til å forhindre det som kommer. Du er fri over hva du gjør med det som kommer. Det er en liten frihet og en absolutt.

“Noen ting er opp til oss og noen ikke opp til oss.”

— Epiktetus, Enchiridion 1

Taoisme nektier spørsmålet. Å spørre om du er fri er allerede å være innenfor en viss type tenking som Taoisme anser som en felle. Når du tvinger, mister du. Når du griper, glir det fra deg. Tao beveger seg og du kan enten bevege deg med det, i wu wei — anstrengelsesløs handling — eller stå imot det og lider av friksjonen. Ingen holdning er frihet i vestlig forstand; begge er responser på en strøm. Zhuangzis spørsmål er ikke «er jeg fri?» Det er «er jeg i harmoni?» I det øyeblikket det spørsmålet blir viktigere, oppløses det opprinnelige spørsmålet.

“Visen gjør ingenting, likevel blir ingenting gjort.”

— Tao Te Ching 48