Hva skjer etter døden?

Kristendommen lærer faktisk ikke det de fleste tror den lærer. Ideen om en kropp uten sjel som flyter opp til en sky er nærmere gresk filosofi enn Det nye testamentet. Det som kristendommen legger hele sin vekt på er kroppens oppstandelse — en ny skapelse, et gjenoppbygd fysisk liv. Jesus spiser fisk etter oppstandelsen. Han er ikke et gjenferd. Løftet er ikke at du skal unnslippe kroppen din, men at kroppen din skal bli oppvekt og forløst. Døden er virkelig. Sorgen er virkelig. Men i denne tradisjonen har de ikke det siste ordet.

“Døden blir slukt i seier.”

— 1 Korintierbrevet 15:54

Buddhismen er den mest filosofisk forsiktige av tradisjonene på dette spørsmålet. Den lærer ikke en udødelig sjel. Den lærer heller ikke at døden er slutten. Det den lærer er at kjeden av årsaker og betingelser som produserte dette livet vil produsere et annet — på samme måte som en lys flamme tennes av den neste uten at den første flammen 'reiser seg'. Det du kaller 'meg' var alltid en prosess, ikke en eiendom. Det som fortsetter etter døden er momentum. Åttefoldsstien er hvordan du endrer retningen på det momentumet før flammen blir sendt videre.

“Alt som er sammensettet er forgjengeligt. Arbeid ut din frelse med flid.”

— Buddhas siste ord, Mahaparinibbana Sutta

I Bhagavad Gita står Krishna på slagmarken og forteller en skrekkslagen Arjuna at sjelen hans han er i ferd med å møte i kamp faktisk ikke kan drapes. Kroppen er et plagg; Atman — Selvet — skifter klær. Det som bestemmer det neste plagget er karma, vekten av dine handlinger. Gjenfødselen er ikke en trøstepremie; det er en fysikklov. Målet er ikke en bedre gjenfødelse, men moksha — frigjøring fra hele maskineriet. Spørsmålet er ikke om noe av deg overlever. Det er hvor mange flere liv du har til hensikt å bære.

“Som en mann kaster av seg utslitte klær og tar på nye, så kaster det kroppsliggjorte Selv av seg utslitte kropper og går inn i nye.”

— Bhagavad Gita 2.22

Stoismen er brutalt desinteressert i å trøste deg. Marcus Aurelius — en romersk keiser, en mann som faktisk hadde stått over kropper — skrev at døden ganske enkelt er atomene som blir omrangert, den samme prosessen som produserte deg i omvendt rekkefølge. Det var en tid før du fantes. Det plaget deg ikke. Det vil være en tid etterpå. Det vil heller ikke plage deg. Det som betyr noe er intervallet. Ikke lengden — ingen får nok — men hva du gjorde med det. Dette er ikke kaldt. Det er den kaldeste slags tillatelse: lev nå, fordi det finnes ingen andre forsøk.

“Det er ikke døden som mennesket bør frykte, men han bør frykte å aldri begynne å leve.”

— Marcus Aurelius, Meditasjoner

For eksistensialisten er døden ikke en dør. Det er en vegg. Camus åpner Sisyfos-myten ved å si at det bare er ett alvorlig filosofisk problem, som er selvmord — fordi hvis dette livet er alt som finnes, er spørsmålet om hvorvidt du skal fortsette å leve det det eneste spørsmålet som betyr noe. Svaret, for ham, er trotsing: å leve fullt ut, bevisst og med opprør mot meningsløsheten, er betydningen. Du lager betydningen. Ingen holder en plass for deg ved bordet i etterlivet. Den eneste plassen du får er den du sitter i.

“Man må tenke seg Sisyfos lykkelig.”

— Albert Camus, Sisyfos-myten